MuseumNext, som gikk av stabelen i Barcelona 23.–25. mai, har etablert seg som en av Europas største og beste konferanser om sosiale og digitale medier for museumsfeltet. Årets konferanse samlet 350 deltakere til et variert program av foredrag, workshops, diskusjoner og nettverksbygging. I det følgende vil jeg oppsummere noen av temaene som ble belyst på tvers av innleggene og samtalene under konferansen.
A Change Is Gonna Come
Charlotte Sexton, leder for digitale medier ved The National Gallery i London, innledet til en paneldebatt ved å ta utgangspunkt i forskjellene mellom kunstopplevelser online og i utstillingssalene. En digital samlingspresentasjon byr på større muligheter for å sette verkene i en kontekst, fortolke dem og vise koplinger til andre verk. Og skal man lykkes i å utnytte disse mulighetene, sa Sexton, må bevisstheten om dem ha fotfeste helt nede i institusjonenes strategier og veivalg. De teknologiske endringene tvinger seg frem uansett, men skal museene stå stormen av må vi fokusere på våre fundamentale verdier – merkevaren, i markedsføringsspråk – og la dette utgjøre grunnlaget for veien videre.
Kjenn deg selv var tilsvarende et av hovedbudskapene til Nancy Proctor, leder for mobil strategi og initiativer ved Smithsonian Institution (bare tittelen hennes avslører at vi er langt fra norske forhold nå!), i konferansens første hovedinnlegg. Stilt overfor teknologiske utfordringer og digitale muligheter har museene så definitivt en lang vei å gå, men de som ikke vet hvor de kommer fra og i hvilken retning de går, vil aldri komme i mål.
Scary Monsters and Nice Sprites
I prosessen med å lære seg selv å kjenne må man også våge å konfrontere institusjonens indre monstre, som Proctor meget levende beskrev det. Men, som hun påpekte, hvem er museumsmonstrene egentlig? Er det de dogmatiske kuratorene eller de monomane kommunikatørene? Er det direktørene, jfr. det evig tilbakevendende spørsmålet om forankring i ledelsen? Eller er disse monstrene egentlig skremmebilder som vi projiserer over på hverandre og som dermed står i veien for de fundamentale endringene som må til?
«Vi lever ikke i en kuratorstyrt verden, men i en verden styrt av teknologi», sa Koven J. Smith fra Denver Art Museum i et av konferansens siste og mest omdiskuterte innlegg (spissformuleringene hans er blitt flittig videretvitret under taggen #kinmuse). Selv om dette nok kan høres ut som en oppfordring til både monsterjakt og stillingskrig mot kunstfaglige kolleger, ligger poenget hans på et dypere plan enn som så.
Helt i tråd med de to andre innlederne her var Smiths poeng at de teknologiske og samfunnsmessige endringene vi går gjennom nå ikke kan besvares med det han kalte «digitale ansiktsløftninger» og løsrevne panikktiltak av typen «vi må ha en app!». I stedet tok han til orde for å gå drastisk til verks: Museene må tenkes om og bygges opp igjen fra bunnen av på en måte som setter smidighet og tilpasningsdyktighet i sentrum. Dette, sier Smith, vil være den eneste muligheten vi har til å henge med på tempoet i den teknologiske utviklingen: «La oss gå tilbake til museenes grunnleggende verdier, men ta med oss dagens teknologier».
World Leader Pretend
Kjerneverdier, intern forankring, endringsvilje og strømlinjeforming – slike digitalstrategiske honnørord er gjengangere på alle konferanser og seminarer som har et snev av teknologisk tilsnitt. Og spørsmålet som uvilkårlig dukker opp, i hvert fall når man kommer tilbake fra konferansen til en hverdag fylt av pragmatiske snarveier og brannslukking, er hvor veien går fra en notatblokk fylt av briljante innsikter til reelle endringer hjemme i egne hus.
Svaret på dette gir seg slett ikke selv, og det er vel også derfor tematikken går igjen på konferanse etter konferanse. Og endringer har både ytre og indre faktorer; alle trær kan ikke beskjæres likt. Uansett er det ingen tvil om at de som lykkes, er de som klarer å tenke dypt nok til å unngå at nye teknologier bare blir hengt på som nye, ressurskrevende vedlegg til museets allerede etablerte kommunikasjons- og formidlingstiltak. Som Nancy Proctor beskrev det: «It’s like retweeting, only centralised».
Og å fokusere på kjernen i hva vi holder på med er heldigvis noe vi ikke hver især trenger forankring i ledelsen for å gjøre. Reelle, konkrete og langsiktige mål er uansett mer bærekraftige enn løsrevne og kjappe digitale tiltak. Nancy Proctor beskrev dette som forskjellen mellom revolusjonær og radikal endring: En revolusjonær/omveltende endring vil være rask og vekke mye oppmerksomhet, men berg- og dalbanen den går langs dømmer den ofte til å gå under før den egentlig kommer i gang. En radikal endring, derimot, begynner i røttene. I kjernen, i historien og i grunnlaget.
De historiske forankringstrådene er sterke i vår sektor (det skulle bare mangle). Og vi skal bruke den digitale utviklingen til å styrke snarere enn å svekke dem.
Ballrommet 
Thanks for sharing your MuseumNext experience!
Men jag tycker att det samtidigt är museernas skyldighet att bearbeta, gestalta och tlllgängliggöra all möjlig form av data/fakta/historia, att berätta, visa, sätta detta i nya perspektiv. Med dagens digitala teknik är det fullt möjligt att göra det. Långsiktiga mål och strategiskt tänkande i all ära.. kanske för att korsbefrukta data hit och dit.. men det ska inte hindra från att faktiskt visa, komplettera och använda det material som finns! Det kan vara «kjappe digitala tiltak» som faktiskt kan vara bra! Skattepengarna ska väl gå till att berätta och visa, inte bara till att fundera och organsiera! 😉 Ja. Apropå detta som skrevs ovan: «Reelle, konkrete og langsiktige mål er uansett mer bærekraftige enn løsrevne og kjappe digitale tiltak.»
Du peker på et sentralt moment her, Anette. Man trekkes så altfor lett inn i denne evinnelige sløyfen av fundering, problematisering og handlingslammelse, og ut av det kommer det veldig lite godt. Etter mitt syn er denne sløyfen et symptom på det samme problemet – at man ikke riktig vet hvor man står og hva man vil.
Jeg er selvfølgelig absolutt en tilhenger av smidighet og effektivitet. Noen ganger kan det også være helt i orden å ta ballen og løpe med den så langt og hurtig man kan. Argumentet mitt handler altså mer om forutsetningene og grunnlaget enn om selve tiltakene. Den som vet hvor hun vil med sololøpet – mot motstanderens mål, antakelig – har bedre forutsetninger for å skåre enn den som bare løper fordi alle de kule i klassen gjør det.
Kan ju vara fint och stanna och se på bollen bara. Eller göra konster med den 🙂 Ja det är klart att det är bra att veta vart man är på väg och vad man vill! Nyttigt att undra det .
Kan man annet enn å elske hr. Klevs metaforer?
Godt innlegg, Tom. Det ser ut til at MuseumNext har tatt opp en del strømninger som ikke bare gjelder for museer, men som er aktuelle for alle som jobber med teknologi og kommunikasjon.
Jeg mener det ikke er motstridende å være langsiktig tenkende og samtidig være kreativ, rask og nytenkende. En god langsiktig strategi kan også gi rom for «kjappe digitale tiltak».
Prioriteringer er fortsatt viktige for ethvert museum og hadde vi gjort tiltak for alle idéene som blir kastet opp i luften, både digitale og analoge, så kunne vi lett ha ansatt 10-15 nye bare på Oslo Museum. Det er her strategien kan være en justering.