Tunge spørsmål, tunge svar

«Den som trur at medvinden er den gode vinden veit lite om kva det er som gir oppdrift her i livet.» –Linda Eide

Det er noen overordnete temaer som går igjen og igjen-igjen-igjen i diskusjonen omkring museer og nettkommunikasjon: forankring i ledelsen, kontakt utover mot tilstøtende fagfelt, viktigheten av strategier og prioriteringer, hvordan ivareta museenes egenart – for å nevne en håndfull. Hege Børrud Huseby påpeker i sin kommentar «Diffuse målsettinger for bruk av sosiale medier» i Museumsnytt nr 4/2012, at disse spørsmålene også hang tungt i luften under seminaret vårt 30. august. Poenget hennes er at spørsmålene, og spesielt spørsmålet om formålet med i det hele tatt å kommunisere på nettet, syntes å ha blitt utelatt: «Det virket som om man kunne hatt behov for en diskusjon av det grunnleggende spørsmålet: hvorfor skal museene bruke sosiale medier?»

Vi hadde to hovedmål med seminaret. Vi ønsket, kanskje til og med først og fremst, å la folk innen samme fagfelt få treffe hverandre og ristes sammen. Slikt er viktig, det er givende og det er hyggelig. Det andre målet var å gi en faglig vitamininnsprøytning gjennom seminarinnleggene. Vi valgte å fronte et knippe eksterne innledere, vel vitende om at de neppe kunne forventes å ha inngående kjennskap til museumsspesifikke spørsmål. Hensynet til inspirasjon, faglig selvtillit og fellesskapsfølelse fikk forrang denne gangen.

Og joda, de store temaene hang så til de grader i luften 30. august. De samme spørsmålene har hengt i luften under samtlige konferanser, seminarer og faglige samlinger jeg har vært på. Ingen tvil, derfor, om at de er viktige, ei heller om at de skal dveles ved. Men å si at spørsmålene står ubehandlet hen, oppleves likevel som en i overkant rask slutning. Gunnar Urtegaards åpningsinnlegg het «Hvorfor skal museer være i dialog på nett?» – et spørsmål som i stor grad sammenfaller med Husebys eget. Hilde Marthinsens og Marit K. Amundsens innlegg handlet om intern forankring, et av de vanskeligste av alle gjengangertemaene. Store spørsmål dukket opp i diskusjonene mellom seminarinnleggene, og de fleste av dem har også blitt luftet her på bloggen og i facebookgruppen, både før og etter seminaret.

Men det Huseby etterspør er forhåpentlig ikke hvorvidt de viktige spørsmålene blir stilt, for det blir de så opplagt. Utfordringen er snarere hva som skjer deretter: Blir de tatt ordentlig fatt i? Klarer man å lande noen av dem? Og der er jeg helt på linje med henne. Det er ikke nok å terpe på problemstillinger, vi må også forsøke å få dem grundig behandlet. Hvor ubehagelig det enn kan bli. Nå skal det sies at en del av oss nok vil anse spørsmålet om hvorfor sosiale medier? som godt og vel besvart for lenge siden. Men svaret blir ofte variasjoner over jammen det er da i våre dager en selvfølge!, med eller uten henvisning til suksesshistorier i inn- og utland eller til relevante underkapitler i stortingsmeldingene. Men, som både Huseby og de samme stortingsmeldingene påpeker, så er det et godt stykke fra en satsning på entusiastnivå til en satsning som er planlagt, helhetlig og velforankret:

«Bruken av sosiale medier må skje etter en plan, og institusjonen må ha innsikt i hvordan mediene virker, vite hvorfor en ønsker å benytte dem og hva som kan oppnås. Institusjonen må sette av ressurser og personale, og inkludere arbeidet i de daglige gjøremål. Dette er en ny utfordring for institusjonene.» –Meld. St. 23 (2011–2012), Visuell kunst, s. 185

En annet underliggende risiko knytter seg nok også til nettopp det at forumet nå blir holdt frem som en suksesshistorie. Glade ansikter og vind i seilene, som jeg beskrev det på Facebook, er vel og bra. Men suksesskriteriet for det vi holder på med er verken leking i ballrommet, inspirerende fagsamlinger eller problemterpende martyrvirksomhet. Målet vårt må være at de store og viktige spørsmålene for alvor blir tatt fatt i, behandlet og besvart – oss i mellom, oppover i ledelsen, utover mot fagmiljøene og overfor publikum.

Vi har bare så vidt begynt.

(Avsluttende avklaring: Siden 15. september arbeider jeg ikke lenger for Nasjonalmuseet, men for Kulturrådet. Kulturrådet har gitt økonomisk støtte til dette forumet, så for å unngå rollesammenblanding har jeg trådt ut av styringsgruppen. Jeg kommer til å spøke i kulissene fortsatt, men kommer ikke til å ha noen direkte operativ rolle, verken overfor forumet eller, for den saks skyld, som nettkommunikatør. Dette blogginnlegget står for min egen regning og representerer verken den ene eller den andre institusjonens syn på noe som helst.)

Advertisements

7 tanker på “Tunge spørsmål, tunge svar”

  1. Takk for godt innlegg, Tom. ldsjeler, entusiasme og ensomme ryttere er på mange vis betegnende for organisasjoner i startfasen i sosiale medier. Gratulerer med ny jobb og takk for inspirerende ballrom (som jeg oppdaget så alt for sent). Lina

  2. Jeg begynte å tenke på, etter at jeg hadde skrevet kommentaren, om grunnen til at man ikke snakker så mye direkte om «samfunnsoppdraget» som jeg skriver, er at det raskt kan bli veldig politisk? Jeg gjorde det jo ikke selv i min kommentar, mest fordi det ikke var poenget med kommentaren, men kanskje også fordi det er litt skummelt å begi seg ut på.

    Når man mener at museene har en plikt til å prøve å nå flest mulig, så er det jo basert på et politisk ideal om den opplyste samfunnsborgeren. Samfunnsoppdraget som handler om demokratisering av kunnskap og opplysningsprosjekter. Mye av museenes tradisjonelle praksis tar man jo avstand fra nå, som Gunnar Urtegaard snakket om. Formidling av nasjonal historie og nasjonal identitet har jo vært en viktig del av museenes arbeid tidligere, men som man nå ser mange problemer med. Man ønsker at museene skal gjøre noe godt for samfunnet, uten å være elitistiske og dominerende. Som du skriver: Tunge spørsmål, tunge svar.

    Jeg mener ikke at dette ikke er noe man snakker om, og i akademiske tekster om museumsvirksomhet er det veldig sentralt. Men kanskje er nettaktiviteten fremdeles for ny til at diskusjonen har kommet hit. Og i praktisk arbeid kan man jo heller ikke alltid ha med seg disse store spørsmålene om hva slags samfunn man ønsker, og museenes rolle i det. Men samtidig er det kanskje det som kan inspirere og motivere, og minne om hvorfor man jobber for å være der folk er. Og det var nok denne dimensjonen jeg savnet hos ekspertene på sosiale medier.

    1. Ja, så definitivt, endringene som skjer stikker dypere enn det rent praktiske. En kan bare se på begrepsbruken: Vi snakker om MÅLing og MÅLbarhet, altså telling. Men lynhurtig glir dette over til å handle om MÅLsetting, altså det å ha noen mål å sikte etter, ref. Kåre Garnes’ innlegg. Sideløpende skal det gjerne da også handle om MÅLgrupper og MÅLretting også, noen liker mora og andre liker dattera. Og da, før vi vet ordet av det, er vi plutselig dypt inne i diskusjonen om forMÅL.

      Så det blir dypt og bredt, sikkert for dypt og bredt til et seminarinnlegg uansett. Men at disse dimensjonene er viktige – og inspirerende å drøfte – er helt utvilsomt riktig.

  3. Ja, dette er den ene dimensjonen; hva er de overordna målene for museumsdriften, og hvordan utspiller de seg i sosiale media.

    Og så er det aspektet som jeg maser om: Spør vi oss hvorfor og hvordan vi:
    – bruker epost
    – har sittende i stedet for stående møter
    – prater i møter
    – lager annonser
    – leser aviser eller blogger
    – skriver kommentarer i avisa og artikler i fagblader

    Og knytter vi det hele veien opp mot den «overordna strategien»?
    Nei, vi gjør jo ikke det. Det er _noe vi gjør_ som integrerte sosiale praksiser. Og folk gjør mye dumt/bruker ressursene mye feil både i møter, per epost, i markedsarbeidet sitt (annonser, sponsorarbeid, etc.), eller tidsbruk på konferanser eller på fagblogger.

    For meg er det å behandle sosiale medier som noe vesensforskjellig fra andre sosiale/kommunikative praksiser allerede en gedigen anakronisme, og jeg avviser den tankegangen.

    At mange ikke føler seg «trygge» på sosiale medier eller kjenner til mulighetene og fallgruvene, er ikke et argument for å enten «holde seg unna» eller å «forankre det i strategien» – det er et argument for å bli fortrolig med «nye medier» – med nye måter å forholde seg til verden og mennesker på.

    Strategien og de faglige målene skal ligge i ryggmargen og danne grunnlaget for _alle_ avgjørelsene man tar i det daglige arbeidet; noen ganger på intuisjon eller vane, andre ganger mer bevisst og reflektert.

    Men å si at man trenger å optimalisere forankringa mellom strategi og handling i sosiale medier framfor andre plattformer/sosiale arenaer, mener jeg er feil.

    Man skal jobbe med strategi på et overordnet nivå, og så må _de tilgjengelige kanalene og mulighetsrommet påvirke strategiene_.

    Noe annet er bare et uttrykk for at man ikke kjenner «sosiale medier» godt nok.

  4. Bra, Magne – jeg har snakket med flere museumsfolk (nevner ingen navn!) som, hvis man gikk dem på klingen, ville foretrukket at museene var lukket for publikum over hodet. Så ja, enig, dette handler utvilsomt om kommunikative praksiser generelt, og om at forståelsen av kjerneoppgavene (hva angår forventningene til museene og de museumsansatte når det gjelder å være i utadvendt dialog) er i endring.

    At vi snakker om sosiale medier, selv om de bare er plattformer blant andre plattformer, handler nok mye om at de utgjør et nytt og massivt innslag. Så de er greie og tydelige poster boys. Og så er det nerdefascinasjonen også, da.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s